27. mar. 2013

BlattThomasMarco 
(foto: kolon forlag)

DEL 2*- OM Å UTVIKLE SEG SOM POET
.
OJH: Du har nå utgitt tre diktsamlinger. Hvordan blir de til? Er prosessene stort sett like fra gang til gang?

TMB: Selve skrivesituasjonen føles forholdsvis lik, jeg skriver hjemme, aldri ute blant folk, samtidig som jeg leser en del litteratur som er relevant for prosjektet jeg holder på med. Da jeg skrev min første diktsamling, leste jeg for eksempel mye arkitekturhistorie. I arbeidet med 1920 Sørumsand har jeg lest en del lokalhistorie som for eksempel bygdebøker, men vel så mye samfunnsgeografi. For meg er det å skrive poesi også forbundet med å utforske det ikke-poetiske, jeg vil skrive poesi som også tar opp i seg det prosaiske. Ellers tror jeg at den største forskjellen mellom de tre skriveprosessene er at jeg i arbeidet med 1920 Sørumsand har vært igjennom en mer omfattende sorteringsprosess enn med de to første utgivelsene. Jeg har brukt mye tid på å forkaste, sortere og redigere tekstmateriale, i det hele tatt å finne fram til det som skulle bli en bok. De ti første tekstene jeg skrev er for eksempel ikke engang med i samlinga. Sånn må det også være iblant.

OJH: Burde redaktører/konsulenter generelt sett få sitt navn på kolofonsida av bøkene de tidvis bidrar sterkt i utarbeidelsen av?

TMB: Tja. Jeg har ingen sterke følelser verken for eller imot dette. Litt forenklet er det vel sånn at det juridiske ansvaret skal ligge hos forlaget, mens det litterære ansvaret skal ligge hos forfatteren. Boka er forfatterens verk, den holdningen står nok sterkt i Norge, og da æres og vanæres redaktøren internt, det er liksom tradisjon og skikk. Det hender jo en og annen kritiker vil offentliggjøre redaktørens navn, fordi man ønsker å legge ansvaret på en redaktør (som for eksempel skulle gjort en bedre jobb). Det dreier seg vel uansett om å synliggjøre redaktørens rolle i prosessen. Men redaktørens rolle vil jo nødvendigvis variere fra bok til bok, fra forfatter til forfatter og fra redaktør til redaktør. Ingen utgivelser er like. Når det er sagt, syns jeg prinsipielt man skal utfordre tradisjon og skikk. Forlagsbransjen er i endring, forfatterrollen er i endring, mon tro om ikke redaktørrollen også har endret seg?

OJH: Du har bakgrunn fra to ulike skriveskoler. Har disse påvirket/preget måten du grunnleggende sett jobber med poesi på? Hva var i så fall det typiske før, og hva er det typiske etter?

TMB: Det mest påfallende er at jeg faktisk ikke skrev poesi, verken da jeg begynte på Skrivekunstakademiet i Bergen eller på Litterär Gestaltning i Gøteborg. Jeg skrev prosa, det var det jeg behersket, selv om jeg leste mye poesi. Først da jeg fant en måte å skrive poesi på som også hadde noe prosaisk ved seg, begynte jeg å skrive på det manuset som ble debutboka mi. Jeg fant et språk, men også en form, som tiltalte meg. Det skjedde i løpet av Litterär Gestaltning, og mitt møte med LG, Sverige og svensk poesi, var nok en medvirkende årsak.

OJH: Er det andre år/erfaringer/opplevelser du har opplevd som særskilt vesentlige i din utvikling som poet?

TMB: Det vesentligste i min utvikling som poet har jeg kanskje allerede vært inne på. Men jeg tok også et valg i slutten av tenårene om å bli forfatter. Det var ganske enkelt sånn at jeg kom til et veiskille; jeg fant ut at jeg ikke lenger ville bli fotballproff, jeg ville bli forfatter. Det valget preget meg resten av tenårene og i tidlig tjueårene. Jeg kunne jo ikke skrive, ikke litterært i alle fall, og den første tida satt jeg bare inne og skrev. Jeg valgte bort studier, jobbet på lager og skrev. Etter hvert begynte jeg også å spare penger for å reise, det ble for statisk å bare sitte hjemme og skrive, jeg trengte andre inntrykk, impulser og erfaringer. Miljøer og steder fra disse årene/reisene dukker jo opp i de to første diktsamlingene mine, særlig i den første.

OJH: En mann som Jon Fosse, som jo har vært lærer ved skrivekunstakademiet i Hordaland gjennom mange år, er skeptisk til utbytte av skriveskoler. Det virker som om han mener det forkludrer den dyptgående prosessen det er å finne sin egen stemme/uttrykksform. Hva tenker du om det?

TMB: Jeg vet ikke hva Jon Fosse har sagt om dette, men det jeg har fått med meg av skriveskolekritikk, syns jeg har vært preget av litt for lettvint analyse. Eksempelvis er det etter hvert såpass mange og ulike forfattere med bakgrunn i en skriveskole at argumentet om at de ikke finner sin egen stemme, faller litt på sin egen urimelighet. Selv gikk jeg sammen med Sigurd Tenningen, Hilde Myklebust, Mette Karlsvik og Nils Henrik Smith på Skrivekunstakademiet i Bergen. På Litterär Gestaltning gikk jeg sammen med Vilde Heggem, Sigmund Løvåsen og Mikkel Bugge. Ingen av disse kan anklages for å ikke ha en egen stemme, alle har forskjellige uttrykksformer. Dessuten blir man jo også formet og påvirket som forfatter etter at man har gått på en skriveskole. Å skrive er jo en prosess som stadig pågår. Selvfølgelig er det sånn at både lærere og medstudenter påvirker deg på en skriveskole, på godt og vondt. Sånn sett ser jeg nødvendigheten av utskiftninger av både lærere og forfattere som kommer på besøk, over tid. Men når man snakker om utbytte av skriveskoler, så skal man ikke glemme viktigheten av å ha et miljø av skrivende rundt seg. Dessuten å få tid og mulighet til å kunne skrive. For ikke å snakke om å få aksept for det.

OJH: Jeg opplever at det den siste tiden, muligens som et resultat av skriveskolenes mentale etablering i forfatterstanden, har blitt vanligere å sende inn manuser på «et tidlig tidspunkt», og jobbe det frem i samarbeid med en redaktør/en redaksjon. Mens det tidligere i større grad var vanlig for forlagene å ta stilling til manusene som mer eller mindre ferdige produkter. Deler du den opplevelsen? Og hva tenker du evt at denne utviklingen gjør med litteraturen..?

TMB: Ja, det tror jeg stemmer, uten at jeg sitter på førstehåndskunnskap om dette. Jeg tror også at skriveskolene gjør unge forfattere mer åpne for samarbeid, innspill og diskusjon omkring et manus enn det en del eldre forfattere er. Det har kanskje også sammenheng med at forfatteren som geni i stor grad er erstattet av en mer profesjonell forfatter som tror redaksjonelt samarbeid gagner det kunstneriske mer enn det går på bekostning av den kunstneriske integritet. Å ha noen lesere eller en redaktør som man stoler på i en skriveprosess, tror jeg ikke er en trussel mot forfatterens originalitet.

OJH: Meg bekjent har du ingen studiepoeng bak deg fra litteraturstudier ved universitetet i Oslo, til tross for at du lenge har bodd i byen. Hva slags forhold har du til litteraturstudier på Blindern?

TMB: Det stemmer, men det er ikke fordi jeg har noe imot Blindern, jeg har bare ikke vært en del av det. Det handler om at de årene det hadde vært mest naturlig å begynne på Blindern, brukte jeg på å skrive, jobbe og reise. Siden flytta jeg til Bergen og Gøteborg, og da jeg flyttet tilbake til Oslo, var det mest praktisk for meg å ta nettstudier ved Gøteborgs Universitet samtidig som jeg skrev.

OJH: Hva betyr det i vrimmelen av publiseringsmuligheter som finnes i dag å bli utgitt på et etablert forlag?

TMB: Ja, si det. Det betyr vel en viss trygghet, fordi et etablert forlag har det juridiske og økonomiske og alt annet knyttet til utgivelse og distribusjon på stell. En viss status er vel også knyttet til de etablerte forlagene. Litterært og redaksjonelt er det ikke viktig for meg om forlaget er etablert eller ei, det handler om å stole på redaktøren sin, å ha den rette kjemien. På sikt vil jeg riktignok prøve ut andre publiseringsmuligheter, det hadde vært interessant.

———————————————————————
* Del I av intervjuet- Som primært handler om TMB`s siste utgivelse 1920 Sørumsand (Kolon, 2012), er å finne i LASSO-papir (2013 #1, By)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar